Å arbeide med gatebarn blir ofte sett ned på i Zimbabwe da folk ser på barna som kriminelle. -”Når jeg går rundt i gatene i dag og barna kommer løpende mot meg blir jeg stolt” sier Happiness, kvinnen som i byen Gweru er kjent som “alle gatebarnas mor”.

Fra tegneserietegner til frivillighetsarbeider

Happiness vokste opp i Gwanda, en liten landsby omtrent 300 kilometer fra Gweru. Foreldrene hennes skilte seg da hun var veldig ung, og faren flyttet til Sør-Afrika. Happiness flyttet inn hos bestemoren, mens moren arbeidet for å tjene penger slik at hun kunne gå på skolen. Happiness kan i dag fortelle at hun måtte hjelpe til mye hjemme hos bestemoren, der hun blant annet samlet sammen ved og lagde mat.

– Da jeg var 11 år gikk jeg ofte en kilometer med en 20 liters bøtte med vann på hodet. Jeg husker ennå hvor vondt det var og hvor sår jeg ble i nakken.
På spørsmål om hva hun drev med på fritiden minnes Happiness at hun pleide å leke utenfor huset sammen med venner. Hun likte også å spille nettball:
– Jeg var en god sprinter, forteller Happiness leende.

På skolen var yndlingsfagene hennes matte og naturfag, og hun drømte om å bli tegneserietegner eller farmasøyt. Likevel var det ikke dette Happiness skulle ende opp som. Hun skulle arbeide med noe helt annet. I 1999 flyttet Happiness til Gweru der moren hennes arbeidet på en pub. Ved juletider samme år møtte hun Question Ndou – mannen som hadde startet opp og drev Midlands Children Hope Centre siden 1996.
– Det var en fantastisk dag, minnes Happiness smilende.

I juni det kommende året giftet Happiness og Question seg, og hun flyttet inn sammen med ham og alle gateguttene på barnehjemmet. Happiness var da bare 18 år gammel, og barnehjemsbarna hadde lett for å komme i kontakt med henne. Hun forteller at de pleide å huske og leke sammen.
– Men, det var harde dager, forteller hun.
På denne tiden var Zimbabwe allerede preget av vanskelige økonomiske, politiske og sosiale forhold. Bøndene i området pleide å gi dem litt mat slik at de klarte seg, men da situasjonen forverret seg og bøndene ble jagd bort fra hjemmene sine gikk ting fra vondt til verre. Likevel var det aldri et alternativ å gi opp for Happiness og Question:
– Hva skulle gatebarna ha gjort om vi stengte barnehjemmet? Vi har forpliktet oss til disse barna og vi deler det lille vi har.

En evig kamp

Happiness kan fortelle at folk stadig vekk kom bort til henne og spurte om hun ikke er flau over å arbeide med gatebarna. Hvorfor velger hun en jobb uten lønn for å hjelpe kriminelle barn? For mange i Gweru gir ikke dette mening, men Happiness har aldri angret på valget sitt:

– Det hele er verdt det når jeg ser utviklingen til guttene på barnehjemmet.
Tidligere var det bare noen få personer som ville ha snakket med gatebarna, men guttene ved barnehjemmet har nå lært å oppføre seg, og bli ansvarsfulle, gode mennesker. Happiness kan fortelle at det er vanskelig å rehabilitere noen som har bodd på gaten over lengre tid, men at de har sett utrolige forandringer hos mange av barna.
– Det er ikke lett å forandre et barn når de har vokst opp i en slik rotløs verden. De er ikke vant til å ta ansvar i huset og de føler at vi er urettferdige mot dem når vi ber dem ta del i de daglige gjøremålene. Da prøver vi å fortelle dem at vi er glad i dem, og at vi vil at de skal hjelpe til i huset slik at de er bedre forberedt på den dagen de flytter for seg selv. Oppfører du deg bra her på barnehjemmet får du bli.

Happiness vet hvor viktig det er for disse guttene å ha en familie og føle tilhørighet til noen, og hun forteller ivrig at guttene nå ser på hverandre som brødre.
– I tillegg til å tilby dem et tak over hodet og en utdannelse, har vi alltid prøvd å skape et hjemlig miljø her på barnehjemmet.
Noen av guttene har nå flyttet ut fra barnehjemmet og flere av dem går universitet eller har fått seg jobb. Disse guttene husker godt hvor de kommer fra, og kommer ofte på besøk til Happiness, Question og de mindre guttene på barnehjemmet.
– Guttene kaller dette for hjemmet sitt – og vi føler oss som foreldrene deres.

I 2007 gikk ting fra vondt til verre for barnehjemmet som allerede slet med å få endene til å møtes i et økonomisk, politisk og sosialt haltende Zimbabwe. UNICEF, som hadde støttet utdanningen til barna tidligere, trakk tilbake støtten til prosjektene under forklaringen at de hadde skiftet fokus.
– På denne tiden bodde jeg og Question i et nytt hus som vi leide sammen med gatejentene fra barnehjemmet, forteller Happiness. De hadde funnet ut at det ble for vanskelig å huse gutter og jenter i et så lite hjem når barna allerede slet med store problemer etter et tøft liv på gaten.
– Det er vanskelig å leie et hus når en ikke driver med lønnet arbeid, sier Happiness og forteller at det var hun som måtte skaffe penger til dette. Noen ganger dro hun til Botswana for å kjøpe klær de kunne selge på markedet i byen, men av og til var hennes eneste utvei å spørre moren om penger.
– I vår kultur er det mannen sin oppgave å dekke familiens økonomiske behov, og det var derfor veldig ydmykende å måtte gå til min mor for å spørre om penger, forteller hun.
– Min mann er egentlig en veldig flink businessmann og kunne nok ha tjent gode penger om han var i rett bransje, men han forteller meg alltid at barna trenger oss og at vår tid kommer.

Håpet for en bedre fremtid

I 2011 besemte løveparken Antelope Park seg for å ta Midlands Children Hope Centre som et av samfunnsprosjektene sine der frivillige fra USA, Europa og Australia bidro til å utvikle stedet med mål om å gjøre dem økonomisk selvstendige. Happiness forteller at ting ble mye bedre etter dette da de frivillige kom med senger, sofa, tepper – og senere også bord, stoler, en fryser og komfyr.

Happiness har ikke gitt opp håpet og har store drømmer for fremtiden til barnehjemet. Hun håper at de kan få seg et større hus med en stor hage der de har plass til alle kyllingene og der de kan sette opp en skikkelig grønnsakshage og selge det de produserer til lokalbefolkningen. Da kan de kanskje klare å bygge seg opp en inntekt slik at de som jobber ved barnehjemmet kan få litt betalt. Med et større hus håper hun at de kan ha adskilte områder i huset og bad slik at de også kan ta inn jenter fra gaten igjen.
– Jentene på gaten er virkelig hjertesaken min, sier Happiness med alvor i øynene.
– Jeg er jo kvinne selv og jeg ser hvordan de blir behandlet på gaten. Kvinnen som i dag blir sett på som alle gatebarns mor smiler litt oppgitt:
– Det ville vært en drøm å få gitt alle gatebarna den fremtiden de fortjener.

Les hvordan det går med barnehjemmet i dag her.