Lene på Håp-klasse eventet hvor alle elevene får presentere prosjektene sine for foreldre og familie.

«Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt!»
For Lene endte veien fra Tomb i Zimbabwe

Det er mottoet til Lene Tollefsen Rodegård fra Nesbyen. I 2005 begynte hun på hestelinja, etterfulgt av naturforvaltning for å få studiekompetanse. Deretter ble det sykepleien i Fredrikstad, med femte semester i Australia. Veien videre har vært spennende. I dag står hun i ledelsen for et stort hjelpeprosjekt, en non-profit organisasjon, i Zimbabwe, Midlands Children Hope Project (MCHP).

Videreutdanning innen rehabilitering, internasjonalt sosialt arbeid i Sør-Afrika og bachelor i Afrikastudier førte Lene etter ulike spennende oppdrag til frivillighetsarbeid i Zimbabwe. Plutselig var hun på vei til et av verdens fattigste land. – Da en hjemmesnekret kassebil rullet inn på flyplassen for å hente meg, ante jeg ikke hvordan denne turen skulle forandre livet mitt, forteller Lene.

Noen av gatebarna og Lene på dagsenteret hvor de kommer for en pause fra vanskelighetene. De får varm mat, muligheten til å vaske seg selv og klærne, men mest av alt får de muligheten til å slappe av, leke og bare være barn.

Sult og fattigdom - livsglede og håp

Forventningene om fattigdom, sult og elendighet ble oppfylt. Jeg så og hørte historier jeg ikke ville tro var sanne. For mens vi her hjemme kan bytte kanal, var jeg plutselig midt oppi all elendigheten. Men det var også noe helt annet enn hva som fremstilles i media. Jeg ble møtt av livsglede og et mot og håp for fremtiden jeg aldri før har sett. Mennesker som levde i ekstrem fattigdom – de smilte, sang, danset og lo.

Tatenda ble et vendepunkt

Lene forteller videre: – Da jeg ble kjent med Tatenda innså jeg hvilken forskjell jeg kunne gjøre. Han ble kastet ut av foreldrene i en alder av 4 år, og vi fant ham på gaten. Det foreldrene trodde var HIV, viste seg å være forkjølelse. Historien om Tatenda er langt fra den verste, men likevel traff den meg mest – kanskje fordi jeg så lett kunne relatere til den. Min eldste nevø er like gammel, og da jeg så Tatenda, så jeg Lars Olav i ham. Jeg hadde aldri latt noen av tantebarna mine bo på gata, og jeg kunne ikke la Tatenda gjøre det! Og hvis ikke jeg prøvde å endre situasjonen etter å ha vært der – hvem skulle da gjøre det?

Lene og en av gatebarna utenfor dagsenteret i byen.

Midlands Children Hope Project

Hjemme i Norge møtte Lene Thomas og Anita som hadde vært frivillige noen måneder tidligere. De hadde etablert Midlands Children Hope Project (MCHP) som en non-profit organisasjon. – Etter et kjapt møte slo vi oss sammen. Siden har vi jobbet for å hjelpe flest mulig til å stå på egne bein. Det som startet med å betale 15 barns skolegang, har vokst seg mye større enn oss selv, forteller Lene. 110 barn har fullført grunnutdanning. I 2014 kjøpte MCHP en 5000 m² tomt i townshipen Mkoba. Her er to barnehjemsbygg til 20 barn ferdigstilt med alt av inventar, solcelleanlegg og solfanger. De er koblet på lokalt vannverk, har boret brønn og installert solcellepumpe. De har også laget grønnsakshage, lekeplass, bålplass og har videre 12 pågående prosjekter.

Gutta på barnehjemmet er fornøyd etter å ha høstet inn egenprodusert løk.

Gatebarn med fremtidsplaner

Lene har mange eksempler å vise til: De tidligere gatebarna har fremtidsplaner; Joy skal bli lege, Brain farmasøyt – begge studerer i Zambia. Solomon går agronomutdanning, mens Wilson, Edmore og Augustine valgte mekaniske fag. Munashe startet to bilvaskefirmaer med 16 ansatte, samt et importselskap med 6 ansatte. Albert gikk musikkens vei, og finnes på Spotify under artistnavnet «Jason Rulex». At disse barna har bodd på gata, er nesten ikke til å tro.

Håp-familier gir ringvirkninger

Gjennom startlån har Håp-familiene klatret på fattigdomsstigen. Prosjektene varierer fra samoosa til grønnsakshage og høner, fra å sy munnbind til å lage vaskemidler og såpe, eller fra maleri til kurvfletting. De bruker hverandres ressurser, har kurs for hverandre og har på eget initiativ laget et fond for å booste prosjektene sine. Nå ser de ringvirkningene det har gitt lokalsamfunnet. MITT ANDRE HJEM – Jeg ante ikke hvor viktig den tilfeldige turen for snart ti år siden skulle bli. Zimbabwe har blitt mitt andre hjem, og jeg håper å være der i lengre perioder fremover. Hjemme i Norge jobber jeg daglig med prosjektet. Gjennom arrangementet Nesbyen Gir Tilbake, har Nesbyen med sine 3262 innbyggere gitt over 1,2 millioner kroner til prosjektet, forteller Lene.

Glad jeg tok sjansen på Tomb

Jeg er utrolig glad jeg flyttet til Tomb. Det var skummelt, men jeg sitter igjen med så mye fint. I tillegg til minner, venner for livet og kunnskap som er gull verdt i prosjektet, lærte jeg å trosse komfortsonen og bare hoppe i det. Og lurer du på om en person kan gjøre en forskjell i verden, har Lene Tollefsen Rodegård et klart svar; Uten tvil! Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt!