På tur med fotballglede (Hallingdølen, 10.11.18)

Den største skilnaden etter turen ligg hos meg sjølv, seier Eirik Reime Thorberg. 16-åringen brukte haustferien på å hjelpe ungar i Zimbabwe.

Då han vart konfirmert, ynskte han seg korkje pengar, dyre gåver eller fotballtur til England som dei eldre syskena hadde fått.

I staden var draumen ein tur til Zimbabwe for å jobbe på ein barneheim som sambygding Lene Tollefsen Rodegård driv. Gjennom fleire år har ho bygd opp og drive ein barneheim i byen Gweru, gjennom organisasjonen Midlands Children Hope Project.

Årleg har ho arrangert «Nesbyen gir tilbake», som fleire i familien Thorberg har vore med på. Det har inspirert Eirik til å ville bidra.

Lyspunkt

I oktober sette Jan-Eirik Thorberg og sonen Eirik Reime Thorberg seg på flyet. Ei reise på over eit døgn tok dei til barneheimen i Gweru.

Med seg i bagasjen hadde dei fotballdrakter frå heimklubbane Nesbyen og Hallingdal FK, fotballar og anna fotballutstyr. Dei hadde også samla inn pengar, og fått utstyr frå Per Ravn Omdal i fotballforbundet.

– Me hadde med fire–fem koffertar, kring 60 kg med bagasje. Det meste var til barneheimen, men også noko til to skular me besøkte. Drakter frå HFK og Nesbyen var veldig populære.

Store delar av landet er prega av forfall.

– Når me køyrde gjennom landet såg me tydeleg at dei før hadde hatt god standard, på hus og butikkar. Dei var veldig gode i engelsk, dei fleste, og mange hadde utdanning. Men etter 90-talet har mykje forfalle. Det er høg arbeidsløyse i landet, og mange bur i slum.

Før avreisa hadde dei også samla inn pengar gjennom ei nettinnsamling.

– Dei pengane brukte me stort sett til å kjøpe inn mat til barneheimen. Det er rasjonering på mykje, og dei er redde for å gå tom for viktige matvarer. Då me skulle reise heim att, var dei redde for å ikkje ha nok bensin. Det tok til å minke, så Lene og ei til frå barneheimen stod i kø heile natta for å sikre seg drivstoff så me kom oss til flyplassen, fortel Jan-Eirik Thorberg.

Vener

Sjølve barneheimen har høg standard, men området rundt er fattig.

– Av dei største slumområda i Afrika. Området har 100.000 innbyggarar, og arbeidsløysa er på 94 prosent. Det er mange triste skjebner. Stikkorda er alkohol- og rusproblem og HIV. Men det er nesten ikkje kriminalitet, seier Jan-Eirik Thorberg.

Dei var nokre dagar på barneheimen og besøkte skular i området rundt. I tillegg var dei på roadtrip til Victoria Falls. Under vegs stoppa dei i fleire landsbyar. Møta med folk gjorde som regel inntrykk.

– Dei er veldig stolte av det dei har, sjølv om det ikkje er mykje. Me kunne ikkje kome dit og synast synd på dei, for dei er takksame for det dei har. Når me stoppa i ein landsby, kom alle bort og ville helse og vise oss rundt. Me har reist ein del, men eg har aldri vorte møtt slik. Det er varme og fine folk, seier dei.

Frispel

Planen var å drive fotballskule for ungane på barneheimen.

Men dei forstod raskt at måten ein trenar på heime i Norge ikkje fungerer.

– Me enda opp med å berre spele fotball. Det kom ungar frå barneheimen og frå slumområdet rundt, fortel Eirik.

Det var mykje glede, både på og utanfor fotballbanen.

– Alle slepper seg laus på banen. Der kan alle vera med. Dei som ikkje spelte sjølve, heia og song frå sidelina. Eg trudde kanskje fotballen ville vere det beste med turen, men det var like kjekt å berre sitje i sofaen og prate og bli kjent. Dei var veldig nysgjerrige på Hallingdal, og me snappa med folk i Norge.

Fotballdraumen

Den store draumen til Eirik er å invitere ungane frå Gweru til Norway Cup.

Etter besøket i Zimbabwe har han vorte meir overbevist om at det går an å få til. Det er ein lang veg og mykje jobb, men han vil prøve.

– Eg prata med Per Ravn Omdal om det, og han vil hjelpe meg å kome i kontakt med folk som har gjort liknande ting før. Så får eg tips til korleis ein kan gå fram. Eg har så lyst til å gi dei den opplevinga, ikkje berre å spele fotball på skikkeleg bane, men å kome til Norge og sjå korleis det er her. Mange av dei har ikkje vore utanfor landsbyen sin.

Han har jamleg kontakt med fleire av dei han vart kjent med på turen. Dagane etter han kom heim frå Gweru har det vore mange tankar.

– Eg blir utruleg trist når eg tenkjer på at fleire av ungane eg vart kjent med kanskje hamnar i slummen etter kvart. Dei jobbar veldig hardt med skule for å få utdanning, men det er vanskeleg når arbeidsløysa er så høg. Dei er takksam for mat på bordet medan me kanskje heller vil ha noko anna enn me får servert. Den største skilnaden etter turen er nok hos meg sjølv. Eg har vorte mykje meir takksam for kva eg har, seier han.

Stor engasjement hjå bygdefolket (13.09.18)

Laurdag 1. september gjekk arrangementet Nesbyen Gir Tilbake av stabelen. Det heile resulterte i fantastiske 126.817 kroner.

Nesbyen Gir Tilbake er eit årleg frivillig-event til inntekt for Midlands Children Hope Project.

– Det er utruleg rørande å sjå korleis nesningane år etter år støttar prosjektet, og verkeleg trur på det me gjer. Det er gøy å vise kor mykje me faktisk får utretta av pengane me får inn, og saman skaper me verkeleg ei betre verd – eit barn og ein familie om gongen. Eg er mållaus, stolt og utruleg takknemleg, seier dagleg leiar og styremedlem i Hope Projects, Lene Tollefsen Rodegård.

Stort engasjement

Sol, kaker, kaffi og zimbabwiske rytmar sette sitt preg på stemninga i Flomsikringsparken i Nesbyen. Andeløpet på dagen skapte stor interesse, der 1000 gule badeender blei sendt nedover Rukkedøla elva. Kvar badeand blei nummerert for kvart lodd som blei kjøpt. Det var Langedrag med lodd nummer 174 som stakk av med sigeren på heile 10.000 kroner. På kvelden var det konsert i Kulturhuset Banken med lokale artistar. Dei bidrog sjenerøst for prosjektet og gav det beste av seg sjølv utan å ta honorar.

Nesbyen har eit innbyggartal litt over 3000, og med store pengeinnsamlingar og frivillig arbeid har dugnadsånda nok ein gong bevist at ingen kan gjera alt, men alle kan gjere litt. Gjennom arrangementet Nesbyen Gir Tilbake aleine, har nesningane bidrege med 895.957 kroner til prosjektet sidan 2013, i tillegg kjem pengane frå alle som er registrert som faste sponsorar.

– I 2016 døypte me det første huset på barneheimen for «Nesbyen», som ein liten takk for alt det den fantastiske vesle bygda vår har bidrege med, fortel Rodegård.

Framgang

– Det er mykje som skjer i prosjektet vårt om dagen, og eg trur dei fleste nesningane har fått med seg at eg driv eit prosjekt som byggjer barneheim for gatebarn i Zimbabwe. Det mange kanskje ikkje veit er at barneheimen no faktisk berre er eit av totalt 12 prosjekt me arbeidar med. I haust reiser Ingeniørar Utan Grenser til barneheimen for fjerde gong, denne gongen for å installere straum og vatn på hus nummer to ved hjelp av solenergi, held ho fram.

Sidan fjorårets arrangement har det skjedd mykje i prosjektet. Dei har no to ferdigstilte hus og støttar utdanninga, medisinske utgifter og andre nødvendige ting til 72 barn. 28 av

desse barna er foreldrelause, og er på barneheimen som Hope-organisasjonen har fått til.

– 28. september reiser eg nedover til Zimbabwe igjen, denne gongen med selskap av Eirik Thorberg og Jan-Eirk (Jansen) Thorberg. Eirik har brukt alle konfirmasjonspengane sine på denne turen, fordi han ynskte å vera med å utgjere ein forskjell. Det er heilt fantastisk, og eg gler meg verkeleg til å vise dei rundt, fortel Lene Tollefsen Rodegård. Planen vidare er å kjøpe to nye tomter for å vidareutvikle prosjekta. i tillegg til å utvikle eigen helsestasjon og barneheim for jenter.

Gir alt

Rodegård frå Nesbyen har starta organisasjonen på eiget initiativ saman med to andre, og alt arbeidet dei har gjort i Zimbabwe er frivillig arbeid gjort på fritida. Ho har sidan 2013 reist rundt 15 gonger til Zimbabwe. Rodegård sin enorme innsats og engasjement har smitta over på bygdefolket rundt ho.

– Korleis har du fått folk så engasjerte i prosjektet ditt?

– Folk kjenner meg og dei veit kva eg står for. Dei som donerer ser resultata og at pengane faktisk blir til noko. Ein får vera med på heile reisa, fortel ho.

HÅP-BARNEHJEMMET

“Fra å sove uten madrasser og bli sendt hjem fra skolen grunnet manglende betalinger - til å ha to hus som holder veldig bra standard, og som sørger for at barna kan vokse opp i trygge, gode rammer med omsorgspersoner som tar godt vare på dem.”

Første møte med barnehjemmet

HÅP BARNEHJEMMET 1/6: Da vi besøkte barnehjemmet for første gang i 2011 var dette det eneste stedet som tok vare på byens mange gatebarn. Kapasiteten var sprengt, og de hadde 20 barn som delte på 4 soverom og 14 senger uten madrasser. Som et resultat av dette måtte de sove på tur. Barna ble ofte sendt hjem fra skolen på grunn av manglende skolepenger, eller ødelagte skoleuniformer.

Det som møtte oss da vi kom innenfor portene var likevel noe helt annet enn fortvilelse og desperasjon. Vi møtte en livsglede og varme vi aldri før har opplevd. Barna var takknemlige og glade for det lille de hadde, og de ansatte stilte opp og tok vare på barna som om det skulle være deres egne - til tross for at de ikke fikk betalt for jobben.

Gjennom venner og familie klarte vi å samle inn midler til å dekke skolegangen til de 15 barna som var i skolealder. Dette var starten på dagens sponsorordning.

Kjøp av egen tomt

HÅP BARNEHJEMMET 2/6: I oktober 2014 hadde vi betalt for utdanningen til barna på barnehjemmet i nesten 3 år. Vi så en utrolig fremgang hos barna, som ikke lenger stakk av like mye fra hjemmet da de hadde en ny stabilitet med skole hver dag og mat på bordet. Flere fikk også bedre og bedre resultater. Likevel følte vi at vi ikke gjorde nok, og at det ikke var en langsiktig og bærekraftig løsning med å betale leie for det lille huset som ble stadig trangere ettersom flere barn kom inn. Under en tur til Zimbabwe satt Thomas, Lene og Anita fra MCHP (Norge) og Question og Happiness fra MCHC (Zimbabwe) seg ned og la en plan: vi måtte bygge vårt eget sted der vi var uavhengige av huseier, og kunne utvikle et hjem som var i henhold til barnas behov.

Vi dro og så på en rekke ulike tomter, og til slutt falt valget på en 5000 m2 stor tomt i Mkoba 10, i en av ytterkantene til townshipen. Tanken bak var at barna da fortsatt ville være tett knyttet til lokalsamfunnet, og de hadde gåavstand til sin gamle skole og vennene sine.

I juni 2015 fikk vi de første bildene fra gravingen for fundamentet på vårt nye barnehjem, og vi var utrolig spente! Vår lille organisasjon som startet med 15 sponsorer skulle plutselig bygge hus!

Utkastelsen

HÅP BARNEHJEMMET 3/6: Vi gikk inn i mai 2015 med enormt pågangsmot og motivasjon nå som vi endelig skulle starte på byggingen av det nye barnehjemmet vårt, men det tok ikke lang tid før vi plutselig sto foran en av de tøffeste utfordringen vår siden organisasjonen ble startet. Lederne av barnehjemmet, Question og Happiness, ringte oss plutselig en dag og fortalte at myndighetene hadde vært i kontakt med dem for å gi beskjed om at barna måtte ut fra det gamle huset de hadde bodd i siden 1996 fordi det ikke var et godkjent barnehjem. Etter lange diskusjoner frem og tilbake klarte de å strekke fristen til tre måneder før barna måtte ut. Samtidig hadde samtlige hus for gatebarna i byen blitt ødelagt etter en politirassia, og Question og Happiness hadde blitt ringt etter for å komme og ta seg av de 80 gatebarna som nå sto uten husvære - til og med de få gjenstandene og papphusene de kalte sine hjem hadde blitt ødelagt.

Plutselig var alt i ferd med å rakne foran øynene våre. Vi sto med en tom tomt med store planer om å bygge et velfungerende og bra barnehjem, men manglet 150.000 kroner for å ferdigstille det første huset. I tillegg hadde vi 80 hjemløse barn som trengte vår hjelp, i tillegg til 30 barn på det gamle barnehjemmet som ville bli kastet på gaten om tre måneder. På MCHP sitt krisemøte fant vi ut at det eneste vi kunne gjøre var å nå ut til vårt nettverk av venner, familie og støttespillere, og sammen prøve å gjøre noe. Vi startet å poste på Facebook under kampanjen MayWave sammen med våre venner i Champions4Children. Da vi våknet neste morgen fikk alle sjokk – halve beløpet var samlet inn! Sjokket ble enda større da selveste Bono fra det verdenskjente bandet U2 hev seg på MayWave kampanjen!

Vi tok det første spadetaket en senkveld i juni, vel vitende om at vi kanskje ikke kom til å klare å ferdigstille huset. Men, syv uker senere med iherdig innsats fra venner, familie, støttespillere, og ikke minst alle på bakken i Zimbabwe – så var huset innflytningsklart. Det var ikke et tørt øye på barnehjemmet da den minste gutten vår, lille Tatenda, klippet snora på barnehjemmet sammen med en av våre største beskyttere, og tidligere toppolitiker, Dr. Msipa.

Ingeniører Uten Grenser Norge

HÅP BARNEHJEMMET 4/6: Å se de første 10 barna flytte inn på det nye barnehjemmet var en helt fantastisk og ubeskrivelig følelse. For første gang i livet sitt hadde de et uteområde hvor de kunne leke, de hadde egne senger, og trygge, gode fasiliteter. Et velkjent problem fra det gamle barnehjemmet var ustabiliteter i det lokale strøm- og vann-nettet. Selv om vann og strøm var innlagt, og man fikk dyre regninger hver måned for bruken, kunne man likevel gå 5 dager i uka uten. Da vi bygde barnehjemmet ønsket vi en langsiktig og mer lønnsom løsning, og startet derfor å undersøke hvilke muligheter vi hadde. Etter hvert fikk vi tips om å kontakte Ingeniører Uten Grenser Norge (IUG).

Til vår store overraskelse tok det ikke lang tid før de tok kontakt med oss, og et par møter senere skulle ingeniørene Karina og Jonas på oppdrag til barnehjemmet for å installere solcellepanel på det nye huset vårt. Etter en hel del krangling med tollen for å kunne importere solcelleanlegget fra Sør-Afrika, og to uker med installasjon kunne vi for første gang skru på lyset. Som det første i hele townshipen hadde huset vårt fått strøm gjennom vårt eget solcellesystem – og da alle andre hus var mørke av strømbrudd, lyste fortsatt huset vårt.

Dette var starten på et godt og tett samarbeid med IUG. Gjennom to nye turer har ingeniørene Joar og Mathias sørget for varmtvann gjennom solfangeranlegg, mens Hanne og William så på mulighetene for å løse vannproblematikken, samt det å hjelpe Håp-familiene med strøm og vann.

Vi ser frem til å fortsette samarbeidet med IUG for å hele tiden kunne bruke nye, gode løsninger i prosjektene, slik at vi sammen kan skape en bedre hverdag for de familiene og barna vi hjelper. Et av våre store prosjekter fremover vil bli et søppelsorteringsprosjekt for å kunne resirkulere søppel vi får fra lokalbefolkningen i bytte mot strøm og vann produsert med solenergi. Samtidig ønsker vi å sette i gang et læringsprogram for å spre kunnskap til lokalsamfunnet om viktigheten av å ta vare på omgivelsene, og finne en måte å benytte oss av den store mengden søppel som finnes gatelangs. En prosjektgruppe vil settes sammen til høsten, med målsetting om å lansere dette prosjektet våren 2019. Ikke bare vil dette føre til verdiskapning, arbeidsplasser og bedre levevilkår for lokalsamfunnet, men det vil også bidra til å bygge opp om og spre grønne verdier til de som deltar i prosjektene våre. Som vi gleder oss til fortsettelsen!

Godkjennelsen

HÅP BARNEHJEMMET 5/6: Under åpningen av det første huset på barnehjemmet var vi overlykkelige over å endelig ha et trygt og godt hus til de mange barna våre. Likevel var det en utfordring som gnagde oss – i henhold til loven hadde dette huset kun plass til 10 barn, og halvparten av barna måtte derfor gå en lang vei hjem hver kveld for å kunne legge seg. Dette gjorde at gjengen vår ble splittet, og ikke alle tilbragte like mye tid på barnehjemmet. Vi hadde allerede noen innsamlede midler til å starte byggingen av hus nummer to, og satte derfor umiddelbart i gang prosessen med å få huset godkjent og registrert som et offisielt barnehjem. Lite visste vi om at dette skulle bli tidenes kamp som skulle ta hele 2 år, 6 måneder og 27 dager.

Da barna hadde flyttet inn i huset fikk lederne på barnehjemmet, Question og Happiness, plutselig beskjed om å møte i retten fordi de hadde hatt barn boende i et hus som ikke var registrert. Dette var en enorm psykisk knekk for både oss her i Norge, men spesielt for de som jobber i Zimbabwe; sammen hadde vi kjempet for å få et hus til de desidert svakeste i samfunnet, men opplevde å få kjepper i hjulene uansett hvor vi snudde oss. Lederne våre møtte opp i retten, motparten uteble - gang på gang. Rettssaken ble derfor utsatt og utsatt. Etter en 8 måneder lang kamp, med uendelig mange møter i rettssalen, slo dommeren fast at saken var avsluttet, og at prosessen med å få huset godkjent som et barnehjem skulle iverksettes.

Lettelsen over å vinne rettsaken var enorm. Papirarbeidet var allerede i orden, og vi var nå "kun" et møte i departementet fra å få papiret. Dette møte ble holdt tre ganger i året, men hadde sist blitt holdt i 2015. Vi begynte for alvor å kjenne på presset for å komme videre. Vi hadde lenge samlet inn midler for å starte byggingen av hus nummer to, og visste hvor viktig det var å vise sponsorer og støttespillere at pengene kom frem og gjorde nytte for seg. Pengene ble derfor stående på konto i lang tid, fordi vi var livredde for at de skulle gå til spille hvis vi begynte å bygge før det første huset var godkjent. Mens vi ventet på godkjennelsen gjorde vi diverse småprosjekter på tomta, som å bygge bålplass, lekeplass, kylling innhegning og grønnsakshage.

1. oktober 2017 bestemte vi oss imidlertid for at nok var nok. Vi kunne rett og slett ikke lenger sitte og se på at pengene fra sponsorer og støttespillere ble stående ubrukt på konto; eller det som verre var; vi kunne ikke fortsette å samle inn penger når vi ikke fikk brukt opp de vi allerede hadde stående på konto. Vi startet derfor byggingen av hus nummer to denne dagen.

Hus nummer to!

BARNEHJEMMET 6/6: 1. oktober 2017 tok vi det første spadetaket på det som skulle bli hus nummer to på barnehjemmet med store forhåpninger om å kunne feire jul i det nye huset. Jobben med hus nummer to begynte veldig bra, og det tok ikke lange tiden før grunnmuren var ferdig gravd og støpt. Men, herfra startet dessverre problemene.

Det skulle vise seg at det plutselig ble materialmangel i landet, samtidig som prisene tredoblet seg og den verste cashkrisen vi hadde opplevd siden vi startet å jobbe i landet ble et faktum. Vi ble derfor nødt til å forhåndsbetalte for å i det hele tatt ha mulighet til å få varer fordi butikkene måtte forskuddsbetale sine leverandører for å få sine varer. Midt oppi alt ble daværende president Robert Gabriel Mugabe avsatt som president, og landet var plutselig ustabilt i forhold til import av varer. Det var en lang runddans som viste seg å ta mye lenger tid enn vi først antok. Arbeiderne våre satt klare for å jobbe, men ble hindret av manglende materialer. Byggingen gikk derfor fremover med museskritt.

Den 5. mars 2018 fikk vi en svært positiv overraskelse midt oppi kaoset: endelig fikk vi beskjeden vi hadde ventet på – brevet som viste at barnehjemmet nå offisielt var godkjent etter zimbabwisk lov – noe som betydde at barna endelig kunne bo i huset på lovlig vis! Noen uker senere dro Thomas og Anita til Zimbabwe for å besøke prosjektene, og se det nybygde hjemmet. Det skulle vise seg at det var en del feil og mangler som måtte forbedres i hus nummer to – da store deler av huset ble oversvømt etter at Thomas tok sin morgendusj. Disse utbedringene er nå ferdigstilt, og vi venter bare på at helseinspektørene skal skrive sin godkjenning slik at barna kan bo her. I høst drar Ingeniører Uten Grenser igjen ned til Zimbabwe for å installere solcellepanel og solfanger på det andre huset vårt!

Barna våre på barnehjemmet har gått fra å sove uten madrasser og bli sendt hjem fra skolen grunnet manglende betalinger til å nå ha to hus som holder veldig bra standard, og som sørger for at barna kan vokse opp i trygge, gode rammer med omsorgspersoner som tar godt vare på dem. Utenfor porten til barnehjemmet er situasjonen imidlertid en helt annen. 73% av Zimbabwes befolkning lever i det som betegnes som ekstrem fattigdom. Dette er også bakgrunnen for at vi i 2017 startet en rekke lignende tiltak for å også kunne bistå lokalsamfunnet, og per i dag har vi totalt 12 pågående prosjekter.

Mathias (26) dro til Zimbabwe med følgende oppdrag: Sørge for varmt vann til barnehjem (Smaalenenes avis, 31.01.17)

Ordnet varm dusj: Mathias Espeland (til venstre) og Joar Larsen reiste på vegne av Ingeniører uten grenser, som hjelper bistandsorganisasjoner med ingeniørkompetanse. Organisasjonen har oppdrag over hele verden. Begge foto: Privat

Ingeniør Mathias Espeland fikk to arbeidsuker litt utenom det vanlige.

ZIMBABWE: Spydebergingen er vann- og avløpsingeniør hos Multiconsult til daglig. I oktober dro han to uker til Zimbabwe i regi av Ingeniører uten grenser. Turen gikk til Gweru og barnehjemmet Midlands Children Hope Centre.

– Hva var jobben?

– Vi skulle ordne varmtvann på barnehjemmet. Det ble gjort med et solfanger-system, som vi koblet til rørsystemet.

– Hvordan kom du dit?

– Jeg ble medlem av Ingeniører uten grenser da jeg var ferdig med studiene. Jeg fikk utlysningen på mail, men tenkte at jeg ikke hadde den riktige kompetansen. Men så lå det der og gnagde i bakhodet. Noen dager før fristen ringte jeg og hørte med sekretariatet. Da fant jeg ut at det kunne passe likevel, sier Espeland, som dro sammen med maskiningeniør Joar Larsen.

– Var jobben vanskelig?

– Det var lettere enn jeg trodde, men det var et ganske avansert system fra Sør-Afrika. De lokale hadde aldri sett det før, og det var også derfor Ingeniører uten grenser hjalp til.

God tone: Espeland sammen med Blessed. De to norske ingeniørene bodde på barnehjemmet mens de var i Zimbabwe. Foto: Privat

Målet til organisasjonen er å hjelpe de lokale til å gjøre jobben selv neste gang. Espeland tror det skal gå fint med de fem neste barnehjemmene som er planlagt på samme sted.

– Vi hadde med oss to lokale hele tida. Én elektriker og én altmuligmann. Det er flinke folk, sier han.

Oppdraget var ferdig utført fire dager før hjemreisen. Dermed fikk de også tid til å hjelpe til med andre ting.

– Måtte du ta ferie for å dra?

– Nei. Multiconsult og Ingeniører uten grenser har en avtale slik at vi får permisjon med lønn.

– Ga oppdraget mersmak?

– Ja. Absolutt. Jeg håper å reise igjen. Jeg kommer til å søke hvis det dukker opp et oppdrag som passer.

Back to school

There is three days a year that are extra special to us, and that's the days when the back to school pictures show up!

Here are all the kids in their uniforms ready to start a new school trimester! We couldn't have been more proud, and we wish them all the best of luck! Thank you so much to each and every sponsor who's giving them this opportunity! Would you like to become a sponsor so we can help even more children? Contact us at info@hopeproject.no!

Alle kan gjere litt (leiar i Hallingdølen, 08.09.16)

«Ingen kan gjere alt, men alle kan gjere litt». Det er mottoet til sjukepleiar Lene Tollefsen Rodegård (26) frå Nesbyen. I helga arrangerte ho nok ein konsert der inntektene gjekk til barneheimsbygging i Zimbabwe.

Det starta for fire år sidan. Tollefsen Rodegård som var sjukepleiarstudent skulle ha praksis ved eit sjukehus i Zimbabwe. Eit land som eingong var Afrikas rikaste, men som på grunn av politisk vanstyre er vorte til eitt av dei fattigaste. Over 70 prosent av landets 15 millionar innbyggarar lever under fattigdomsgrensa.

Den unge sjukepleiarstudenten fekk sans for landet. På godt og vondt. Størst inntrykk gjorde dei mange fattige gatebarna. Foreldrelause barn som budde under plastikkposar på gata. «Eg kan ikkje redde alle gatebarna, men eg kan iallfall gjere litt», tenkte Tollefsen Rodegård som reiste heim og arrangerte kyrkjekonsert i Nes kyrkje. Alle inntektene gjekk til Midlands Children Hope Project og til bygging av ein ny barneheim. Eit prosjekt som også blir støtta av den kjende irske rockeartisten Bono.

I helga arrangerte Tollefsen Rodegård den fjerde «barneheims-konserten» i Nesbyen. Og nesningane stilte som alltid opp. Både på konserten og dei andre innsamlingsarrangementa. I tillegg har det strøymt på med pengegåver frå både privatpersonar og lokale lag. Over 600.000 kroner har Tollefsen Rodegård samla inn i heimkommunen desse åra. For pengane er det blitt reist eit nytt barneheims-bygg med plass til 10 gatebarn i byen Gweru. Bygget har fått namnet «Nesbyen». Men målet til Midlands Children Hope Project og Tollefsen Rodegård er seks bygg med plass til 60 gatebarn.

Dette er ei solskinshistorie. Det er ei historie om kva ungt og brennande engasjement kan utløyse av gode krefter og konkrete resultat. I dette tilfellet av gode krefter i ein heil kommune. Dei mange arrangementa har gitt nesningane eigarskap til barneheimsprosjektet.

Sjølvsagt løyser ikkje pengane frå Nes fattigdomsproblema i Zimbabwe. I så måte er det som ein drope i havet. Men pengebidraga er likefullt viktige. Gatebarn i Gweru får eit nytt og fullverdig liv, og ikkje minst – tryggleik. Dette har ein verdi som ikkje kan målast i kroner og øre. Dessutan – i kampen mot fattigdom kan «alle gjere litt». I så måte har Tollfesen Rodegård gått føre som eit godt eksempel. Eit føredøme me andre bør bli inspirert av.

Konsert gjorde barneheim ferdig (Hallingdølen, 05.09.16)

Tonje Bentehaugen har laga Nesbyen-skiltet som snart vil bli montert på den første ferdigstilte barneheimen i Zimbabwe. Lene Tollefsen Rodegård held i både prosjektet og mikrofonen. Foto: Lars Olav Renslo

Andeløp og velgjerdskonsertar i Nes har resultert i ein barneheim for ti gatebarn i Zimbabwe. Lene Tollefsen Rodegård gir seg ikkje med det.

«Ingen kan gjere alt, men alle kan gjere litt». Dette er mottoet til sjukepleiar Lene Rodegård Tollefsen som for fjerde gong arrangerte konsert i heimbygda i helga (sjå eigen sak). Inntektene går uavkorta til Midlands Children Hope Project. I helga kom det inn over 140.000 kroner.

– Med pengane frå folk i Nes har me bygt ein heil barneheim, seier ho, entusiastisk. Den første barneheimen får også namnet «Nesbyen».

Barneheim i Zimbabwe

Ho sit sjølv i styret for prosjektet. Målet er å reise seks bygg for å gi husly for kring 60 gatebarn i byen Gweru i Zimbabwe.

Landet, som ein gong var eit av Afrikas rikaste, har store utfordringar etter mange år med vanstyre. Av 15 millionar menneske lever 72 prosent under nasjonal fattigdomsgrense. 25 prosent lever i slummen, viser tal frå FN-sambandet.

Til ein pris på kring 600.000 kroner kan ein få reist eit bygg med plass til ti born. På fire år har givarlystne nesningar gjort nettopp dette.

– Eg er veldig fornøgd og takksam for at folk stiller opp, år etter år.

Det vart samla inn vel 140.000 kroner på Nes i helga. Pengane går til Midlands Children Hope Project. Frå høgre, konferansier Jan-Eirik «Jansen» Thorberg, Anja Tollefsen Rodegård, initiativtakar Lene Tollefsen Rodegård og Elisabet Lerskallen.

Det stoppar ikkje med dette. Neste år er det femårsjubileum.

Tilfeldig engasjement

Det er litt tilfeldig. Sjukepleiaren skulle eigentleg til New York, men før ho kom så langt snubla ho over frivillig arbeid på ein sjukehus i Zimbabwe.

– Å redde helsevesenet var litt ambisiøst, men så såg eg ein barneheim og alt det eg kunne gjere med berre 10.000 kroner, seier ho.

Det vart starten på eit nytt kapittel.

– Eg hadde aldri sett for meg at eg skulle drive med dette, seier ho som no også har ein bachelor i Afrika-studiar på CV-en.

Passerte på ny hundre tusen

Etter fire år med konsertar i heimbygda begynner det å gå på skjener. Alle som er med stiller opp gratis.

– Eg er ikkje like stressa som før. Det går meir av seg sjølv no.

Sundag gjekk med til å skysse artistar heim, og telje pengar. Eit overslag synte vel 140.000 kroner. Det inkluderer blant anna 57.000 kroner frå andeløpet i Rukkedøla, 20.000 kroner i gåve frå Lions club, 10.000 kroner i gåve frå Nes kommune og 15.000 kroner i billettinntekter frå hundre betalande på konserten. I tillegg resulterte ein konsert i samband med Per Arne Mathismoen sitt 50-årslag i ei gåve på vel 21.000 kroner. Til saman gir det vel 160.000 kroner frå Nes, på få veker.

– Det er sinnssjukt. Neste år, når me har femårsjubileum, håpar me på full sal, seier ho og minner om kor lett det eigentleg er å gjere ein skilnad.

– Eg får det ikkje verre av å gi 200 kroner i månaden. Det er eigentleg det nesningane har gjort.

I månadsskiftet september/oktober reiser Lene Tollefsen Rodegård på ny til Zimbabwe, denne gongen saman med «Ingeniører uten grenser». Ein går snart i gang med planar om å starte på hus nummer to.

Snart vil Nesbyen-skiltet også kome på plass. Med Nesbyen- namnet i Zimbabwe, kan det kanskje også bli nye varmerekordar.

Ny haust - ny innsamling (Hallingdølen, 31.08.16)

Laurdag er det igjen klart for Nesbyen Gir Tilbake. Då blir det andeløp og liv og røre i sentrum.

På tre år har Nes bidrege med ein halv million kroner til barneheimsborn i Zimbabwe.

Laurdag er det nye sjansar for givarglade nesningar.

Då er Lene Tollefsen Rodegård og laget hennar klare med nye arrangement i flaumsikringsparken på dagtid med andeløp, hesteriding og salsbuer. Om kvelden er det konsert Kulturhuset Banken med artistane Anita Kleppen Nilsen, Anja Tollefsen Rodegård, Jens Bredberg, Sirius, Maintime og Rubber & Soul.

Innsamlinga har alt fått ein godt start også denne hausten. Gåver frå Per Arne Mathismoens 50 årslag i kulturhuset forrige helg går til barneheimen i Gweru i Zimbabwe. Prosjektet fekk også inntektene frå parkeringa under Kjerringtorget.